Hagestell & Selvutvikling

Luking, mer luking, som etterlater grågrønn tone i huden det tar uker å skrubbe av, og såre fingre med skitt, udelikat fastkilt under negler. Gressklipping, kantklipping, maskiner som bryter sammen på svette ettermiddager når du heller ville sitte med et glass i hånden. Huske gjødsling, plante ut nye planter og få dem til å passe i gamle bed, trimming av døde grener på bærbusker, og så ikke minst vanning- om og om igjen – sommeren er over oss. Om du ikke har hage (og er glad for å slippe denne gjentagende runddansen) - så slipper ingen av oss unna de samme prosessene i vårt indre liv.

Luke ugress i tide

Med innsikter og ny forståelse av hva som egentlig er sant drar folk hjem (oftest) godt fornøyde fra terapitimer eller selvutviklingskurs. De første dagene er det lett å ignorere velkjente ugresstanker som dukker opp. Men….. etter overraskende kort tid spirer gamle vanskelige tanker, som ikke nytter å fornekte, kjefte på eller ville vekk. Års ubevissthet (eller vanskjøtsel) av sjelsliv setter innviklete ugressrøtter i vårt indre. Som i hagen er de første småvekstene lett å luke. Men, er du slurvete så det går dager (eller uker), står du plutselig en dag foran et villniss av halvmeter høye trevlete, seige og gjerne stikkende planter, hvor du må jobbe med spade og hale og dra for å få med deg hvertfall deler av rotsystemet.

Tanker, særlig negative (og de som for lengst har gått ut på relevansdato) henger sammen i rotsystemer som forer hverandre, uten din bevisste vurdering. Før du vet ordet av det har sinnets ugress tatt over ditt bed av sunn realisme og relevante følelser og tanker, og du trøbler med å skjelne sant fra usant, og ønsket vekst fra kreftlignende spredning.

Årvåken tilstedeværelse med seg selv er ikke et engangsprosjekt ( selv om vi alle kunne ønske oss at en lukeomgang på våren kunne holde for sommeren). Det er en jevnt, gjentagende øvelse i å observere egne tanker og gjenkjenne når gammelt grums stereoid-boler seg opp, særlig når du er sliten eller lei deg. Uten din oppmerksomhet vil ugreie tanker prøve å gjenvinne sin plass i dine tenkevaner. Som ugress vil det alltid være små eller større rester igjen i dypere lag av jordsmonnet, ingen har et ”rent” sinn uten lyter, det ville vært både sterilt og umenneskelig. Men, med vennlighet rår vi over hva vi lar vokse frem.

Klipping og trimming

Tanker trenger også å trimmes og klippes. En ting er direkte usanne, skadelige tanker, lært eller overført tidligere i livet, som vi dybe-psykolgisk avkler i terapi og gjør vårt beste for å avlære, forløse og la dø. Vi finner fred med vår historie og innser alle vokser skjevt og krokete i perioder av livet.

Noe annet er vår eget lille kratt av passelig negative, nedstemte, selvkritiske, og sammenlignende formeninger vi har om oss selv og livet, som fores av vårt kollektive krav om å være ”perfekte”. De blir vi vanskelig ”kvitt”. Har vi en kritisk type personlighet, med litt skarpe kommentarer i utide, blir vi ikke terapisert eller selvutvikliet til en tålmodig stillfarende Modertype ( selv om vi godt kan ha begge disse sidene i oss). Personlighetstrekk er der – hele livet, og alle rundt oss kjenner dem særlig godt.

Men, i vår alminnelig sosialisering helt fra barnsben av så gjør vi, og trenger vi å gjøre, noen tilpasninger i ny og ne. Trimme de verste, mest langstrakte kyniske kommentarene, klippe helt ned når vi tar av i dårskap og arroganse, se til at forgreninger på avveie som det ikke kommer noe godt ut av ( dvs direkte skader oss selv eller andre) blir behørig beskåret. Du kan ikke bli kvitt dine naturlige skakke forgreininger - de er en del av din historie, og faktisk en del av din menneskelig karakteristikk og sjarm ( hvertfall på gode dager). De trenger bare å holdes et øye med så de ikke styrer hele deg.

Ugressparadokset

Litt tilbake til ugress. Hva får en gul blomst med en krone spredt ut som solens håndflate, og et storslagen navn som Løvetann til å havne i feil plantekategori?. Ja, den dukker opp uventete og kanskje uønskede steder (ingen løve vil la seg styre til hvor den skal stå og stråle). Men, i et annet perspektiv går det an å se livskraften i hvordan den byr helt ubetinget på seg selv, helt uavhengig av kontrolerende ”stell”. Den vil ikke føye seg i rekker med andre i et bed. Helt gratis kan vi plukke den, binde den i blomsterkranser til sommerfester, og lage både salat og vin av veksten.

Spennende med ugress er at den samme pesten du prøver å holde unna din egen hage, ytre eller indre, er mat for nye vekster. Ta brennesle, som ikke trenger videre introduksjon. Den er næringsrik gjødsel, når den får ligget noen dager i vann under lokk og løses opp (og stinke). Dine ”drittanker” er forutsetning for ny vekst.

La oss løse opp den påstanden så den kan gi litt mening: Når drittanker fulltids styrer ditt tankesett vet du ikke engang at du er ganske atal mot deg selv og andre. Det er først når du får øye på ugress som vokser vilt i deg, gjenkjenner dem for skade virkningene de har, og at de bare på overtid prøver å ”beskytte” deg, mens de egentlig helt har mistet sin relevans. Når du eier ditt eget ”ugress”/ser dem/ kjenner dem på ”lukten”/vet hvordan de føles – så har du fått et bevisst forhold til de destruktive tankene. Du har drittanker ( som vi alle har), men du er mer enn dem – du får perspektiv på dem. Den lille glippen mellom ”dritten” og deg, som ørlitte avstand gir, er et rom med valgmuligheter. Vil du dynges ned av gammelt ugress eller vil du kjenne at det brenner når du tar tak i det, vel vitende om at en gang røsket opp så er det nettopp dette, som vil nære deg i nye valg? Du vet hvor vondt det gjør, og du vet at når du ikke stikker av fra ubehaget så faktisk bidrar du til din egen mull. Du legger til rette for nye tankespirer fra gammel kompost. Det er en fysisk lov som gjelder akkurat like mye i psyken - ingenting blir borte, det meste til gjengjeld kan transformeres. Prosessen er veien fra plage til gjødsel for nye tanker og økt bevissthet. Vi verken kan eller bør ønske oss å ”bli kvitt” vårt eget ugress (”for alltid”), de er gjørmen nytt liv vokser ut av.

Uten vann, ingen hage

Vi gråter og svetter, sikler og tørster, om det er i solsteken bøyd over bed og gressklipper, eller i livet - etter mening. Få vil bestride at vann forbindes med følelser, på godt og på vondt. Skjønnlitteraturen og poesien er fulle av allegorier om vann. Østlige kunnskapstradisjoner gjør direkte koblinger mellom vann og emosjoner. Du kan ikke tenke deg til en prakthage, du må skape den utfra de naturlige, gitte forutsetningene, og føle deg frem til balansen i helheten av hagen.

Vanning er en kunstart. Selv har jeg tendens til å overvanne (på det verste nesten drukne) planter i engstelse for at de ikke får nok. Grunnen til at det er vanskelig med naboer og venner, som skal vanne for oss mens vi er borte er at man ikke kan bare bestemme antall ganger eller dager. Vær og vind må taes i betraktning, hvordan de forskjellige planter og bed faktisk har det, fasen de er i vekstmessig, og hvilken del av sommeren vi snakker om – en helhetlig vurdering som må gjøres i stunden der og da. Som i vår indre hage – hva er dine behov, hvordan har dagens /ukens hendelser påvirket deg, hvordan føles det og hva trenger du å møte deg selv med? Naboer og andre kan ikke stelle med de følelsene på dine vegne.

Dette er vår egen indre økologi vi trenger å lære å leve i, og bli med i de naturlige syklusene ytre som indre. Vil du utforske din indre økologi? Ta kontakt for en konsultasjon.