Vennlight & ydmykhet

Jeg tror det er livsnødvendig med re-sakralisering av naturen. I en tid hvor vi ødelegger vårt eget livsgrunnlag på jorden trenger vi å fornye vår hengivenhet til klodens skjønnhet. Det er på tide igjen å relatere til de usynlige dimensjonene av vår eksistens. En måte kan være å tillate vår egen sensitivitet innover i oss selv og dermed også for naturen. Det er å kjenne vår besøkelsestid og kreativt engasjere oss med oppmerksomhet på den skjulte dimensjonen i natur og hage. Åpne opp for å slippe det hellige tilbake inn i våre liv. Hagen kan være en portal til det åndelige. Å arbeide i en hage med en anelse ydmykhet hjelper oss å gjenfinne vår større sammenheng, historisk, kulturelt og spirituelt.

Det kan kun skje med vennlighet for oss selv. Som i hagearbeid kan vi ikke presse planter til å vokse, men vi kan legge til rette for at de trives, nære og stelle dem. Vår egen «hage» i kropp og sinn har en sammensatt intelligens og fungerer i henhold til naturens lovmessigheter ganske likt den fysiske hagen. Med tålmodighet kan vi lytte, føle, fornemme hva som formidles. Det er som å innstille vår indre radio på nye frekvenser for å lære oss kroppsspråk og lære mangfoldet av språk i hagens verden. Vennlighet gir tilgang til åpenhet og hengivenhet – det er selve inngangen. Oppmerksomhet på pusten er vår støtte. Det oppløftende er at våre kropper og sinn er i konstant aktivitet for å skape balanse og harmoni i vår organisme. Våger vi litt mer vennlighet, samler tanker, følelser og oppmerksomhet i kroppen her-og-nå, og vi havner på parti med oss selv. Tilstedeværelsen skaper en følelse av å være mer samlet i oss selv – det gir mer indre ro.

Man kan ikke manipulere seg til å leve med mer vennlighet for en selv og andre. Hverken vi selv eller planter responderer på falskhet. Vi kan kontrollere og langt på vei tvinge en hage til å føye seg etter vår vilje for å forestille våre fantasier. Men, da må vi også ærlig kalle en spade en spade. I noen historiske perioder ble hage anerkjent som hellige, særlig hager i klostre eller knyttet til templer og andre sakrale steder. Hage og natur var gudenes domene før vi mennesker tok mer og mer kontroll med vår egen agenda. Hagehistorie gjennom århundrene er fascinerende lesning om veien fra sakral kunst til dagens fritidsprosjekt. I vår tid har vi mistet, vi har gått fra, vi later som den større dimensjonen i vår eksistens ikke finnes. Vi «tror ikke på» at naturen kan ha sine egne premisser, enda de har vært her der lenge før oss og vil være der etter oss. Ved å ikke lytte, ikke føle eller fornemme, ved stenge hjertet for Livet kan vi innbille oss at vi er overherrer.

Jeg savner ydmykhet. Jeg savner realisme i å finne vår rettmessige plass i universet, som deler, kanskje bare sandkorn, i en større sammenheng. Jeg savner at vi kommer oss ut av usann tankeskvaldring, ned fra en falsk trone og forholder oss til naturens levende mysterier. Mindfulness dreier seg ikke bare om å gå innover i oss selv for å bo i egen indre boble, men for å få et holdepunkt i virkeligheten. Et utgangspunkt for å kunne utvide oppmerksomheten med sensitivitet i vår omverden. Vennlighet og mindfulness gir først mening når det inkluderer verden rundt oss. Man blir ydmyk av å være til stede i verden med et åpnere hjerte. Man blir mer ydmyk av å prøve å tåle uro og vanskeligheter.

I min bok om mindfulness og hagearbeid berører jeg disse og flere andre perspektiv for å minne oss om at en hage kan nære oss dypt når vi åpner for vennlighet og ydmykhet.