Pessimisme / Optimisme

Takk og pris for vårsolen som letter på humøret og favner oss med varme. For det er tungt sørge over ødeleggelser, som skjer på så mange fronter i verden. Det kan virke som et paradoks å skulle stelle med planter, pusle i hagen når det er så overveldende mye som går galt rundt oss. Men, det er ikke naivt, det er livskunst på høyt nivå å veksle mellom smerte og glede.

Det er viktig å tillate oss å sørge så vi ikke lurer oss selv, ikke for å suges ned i dragsug av fortvilelse, men for en indre «vår-rengjøring» av kropp og sinn. Vi tømmer ut med tårer for å gi rom for fornyelse. Våren er en påminnelse om at vi vet det går an leve i en bedre verden. Vi vet i våre hjerter om mye som er godt samtidig med at smerten finnes. Å holde forbindelse med et indre håp gir oss retning, kraft og mening. Det kan gi mot til å gå små skritt i en retning som skaper glede. En hage om våren fra mars til mai er et mirakel av endringer. Det meste ser dødt, vissent og slitent ut (unntatt rabarbra som alltid skal være først ute med å strutte med sine farger rett etter hestehov har fått fart på seg). Det er som å være på kanten av gi opp og føle ingenting nytter og så snur det over natten med gress som brått er grønt og overgår brune rester fra ifjor. Med fragmenterte virkelighets forståelser i offentlig omløp, med skarpe splittelser mellom fortellinger om hva som er sant, er naturen og hagen et sted å forankre seg. Det hjelper å kunne se virkninger av våre små tiltak om

det er i våre ytre hager eller våre indre «hager». Forskjellen ligger i holdningen, man kunne si det hviler i hvilken ånd, vi jobber med. Først og fremst har det stor innvirkningen på oss selv for vi setter selv premissene når vi starter ut med en intensjon om å dyrke noe spiselig eller vakre blomster. Det kan få ringvirkninger vi kanskje ikke forutser, som trenden med å dyrke egne grønnsaker eller nyskape klær av gamle plagg. Med digitale plattformer sprer slike holdninger seg med uant kraft og umiddelbar virkning. Inspirasjonen treffer tidsånden og plutselig får mikro tiltak makro virkning.

Vi kan lære av hagens vekster, som gjør det de er ment å gjøre – å vokse. De nedsetter ikke komiteer for å vurdere forholdene, de bruker ikke dyrbar livstid til å debatere, de følger naturens lovmessigheter og ser til å gro og utvikle seg. Noen ganger bare litt, andre ganger mye, rett som det er både dårlig og skjevt eller ganske enkelt et annet sted enn vi trodde de skulle. Deres arbeid er å ville liv. Det er også vårt arbeid.

Mulige systemskifter i samfunnet og verden fremover vil måtte inkludere både-og tankegang, både sorg og smerte over det som endres og fremvekst av helt nye livskraftige ideer. Det er vår mulighet til å oppøve kapasitet til å «tenke to tanker samtidig», som ikke nødvendigvis er på nett med hverandre. Vår utfordring er å ikke la oss forføres av polarisering, men øke evnen til å forholde oss til en kompleks virkelighet. Da er det greit å vite at hjernen er skapt for å opprette nye koblinger, nye forbindelser og nye tankebaner.

Kunsten er å være lykkelig fremholder Dalai Lama optimistisk. Det koker ned til valg av hva vi vil gi vår tid og våre krefter og fokus endring av hverdagens vaner.