Relatere ikke privatisere
Praksis for å finne indre stillhet, ro og personlig sentrering er vesentlig fordi det har egenverdi, men det kan ikke lenger være bare for vår egen velvære. I disse tider trenger vi indre stabilitet, som motkraft og næring til våkne perspektiv, og handlingsevne midt i det vonde og vanskelige som skjer i verden. Tilbaketrekningstid på retreat eller workshops kan ikke lenger være kun en privatisering av ens indre opplevelser, men for å styrke relasjonene til mennesker og natur rundt oss. Spiritualitet, som er indre praksis for utvikling av tilstedeværelse, empati og klokskap, må idag og fremover være relevant og i respons til det globale.
En av de mange vanskelige utfordringene vi står midt i er manipulasjon av fortellingene om det som skjer i samfunnet. Polarisering i media, fake news versus ekte, konflikt/ krig/ kamp/ kaos mentalitet, konspirasjonsteorier hvor man ”tvinges” til stå for eller imot i aktuelle saker. Etter en tid i denne turbulensen oppdaget jeg at jeg følte meg feig, orket ikke forholde meg til ”nyheter” om vaksiner eller ikke, om Bill Gates er filantrop eller ikke, og mye mer. Jeg kjente krypende tvil og usikkerhet melde seg, som om jeg personlig var dum, en som ikke skjønte hva som var hva, at jeg måtte gi tapt for kompleksiteten, at jeg nok måtte innse at jeg har havnet bakpå, ikke lenger er relevant, og jeg fikk sterk trang til å skjerme meg selv fra overveldende mengder av nyheter, fordi det får meg til å føle meg dårlig. Denne unngåelsestendensen gjelder ca halvparten av oss, bekrefter Tinius Trust, som følger med på trender og utviklinger i media.
Dette fikk meg til å våkne… Virkningen av mediakaoset er at vi blir lammet, overveldet og føler håpløshet. Jeg skal ikke bidra til noen sider av noen saker, heller ikke hevde at det er en tilsiktet mediastrategi. Og, jeg har ikke løsningen. Men, som fenomen ser jeg konfliktformen det egges til (en del drevet av algoritmer /roboter), fanger mer av min oppmerksomhet enn selve sakene. Folk flest har ikke mulighet til å sette seg inn i alle de komplekse aspektene av enhver sak, eller vite hvilke kilder man kan stole på, og likevel er det nødvendig i et demokrati. Hva gjør vi når vi ikke overkommer dette og hjernen går i full nedsmelting, mens kroppen siger sammen tappet av stress? Det som slår meg hardest er hvordan jeg uforvarende begynte å tvile på min egen dømmekraft, begynte å unndra meg vanskelige spørsmål fordi jeg ikke hadde nok greie på sakene. Jeg våger påstanden at det ikke er noe galt med de fleste av oss, eller meg, men at det er en direkte virkningen av den polariserende måten saker fremlegges på. Det gjør oss passive, forvirrete og usikre. Det utelukker både-og-perspektiv, det forhindrer skjønnsmessig vurderinger, det reduserer komplekse saker til latterlige enkelheter, som enhver med gangsyn ser ikke stemmer. Det gjør det umulig, hvertfall vanskelig, å ta individuelle valg. Problemet er ikke så mye de vanskelige sakene, som måten de fremstilles på. Polarisering innbiller oss at vi ikke holder mål ved at vi ikke velger side.
Vi vet mer og mer at fremtiden krever økt samarbeid, team arbeid, åpenhet i utveksling av informasjon, og respekt for hverandres kunnskap i liten skala, like mye som internasjonalt. Er veien videre at den enkelte av oss må velge hvilke saker vi engasjerer oss i og tilegner oss tilstrekkelig kunnskap og erfaring om? Samtidig med at vi velger hvem andre vi stoler på til å dele sin kunnskap om de sakene vi ikke selv har samme innsikt i ? Det gjelder å finne egne regulerings strategier for å unngå å bli for overveldet av medietrykket. For det er nødvendig å evne å være både subjektive og objektive i våre hjertesaker, hvis vi skal kunne være til hjelp for de rundt oss, som ikke har like mye greie på akkurat « vår" sak. Fagfolk (og andre folk) mister troverdighet for meg når hensikten er å misjonere fremfor å legge frem info med flest mulig sider, og så komme med kvalifiserte meninger.
Kompleksitet innebærer ikke bare at forhold er kompliserte, men gjerne består av flere paradokser samtidig - motsetningsfylte forhold i flere dimensjoner. Eller som buddhister ville si flere koaner samtidig. Det betyr ikke at du liker eller er enige i motsatsen til det du brenner for. Men, uten å bli relativister, så er vi nødt til å kjenne til og anerkjenne det faktiske forhold av at motsatte, eller svært annerledes perspektiv enn ditt eget, er del av helheten i den vanskelige pakken.
Dalai Lama skal ha svart følgende, på spørsmål fra vestlige journalister om hvordan han klarer å bevare et lyst sinn og ro opp mot alle overgrepene Kina gjør i Tibet: De infiltrerer vårt folk med spioner, de mishandler våre munker og nonner, som hever sin stemme mot dem og ødelegger våre klostre, de fratar oss myndighet i vårt eget land. Skulle jeg i tillegg la dem ta fra meg min indre ro og livsglede? Det skjer ikke, det er mitt valg og det lar jeg dem ikke ta fra meg. Vi vet hans hverdager inkluderer daglig meditasjonsøkter. Hans holdning kan være til etterfølgelse – orientert og ajour om vanskeligheter og kompleksitet, mens man nærer en indre forankring av fred.
Paradokser er porter til utvidet bevissthet, større perspektiv, dvs ”det tredje”, som kommer ut av dualismen, når man orker å holde motsetninger oppe uten å fornekte den ene polen. Motsetningspar har en stund opptatt meg. Jeg liker dem ikke, jeg synes ærlig talt de er slitsomme å forholde seg til. I en ønsketilværelse ville jeg gjerne at det ikke var slik, jeg skulle ønske en ting var riktig og en annen feil, at noe var entydig godt, og dermed gjorde det lettere å utelukke det som var vondt (eller i det minste vite hvor det gærne var og forholde seg deretter). Men, det er hypotetisk og utopisk. Det kan være sant at noe er riktig etisk, moralsk eller faktisk. Men, det er ikke alltid virkeligheten, for den inkluderer oftest flere vanskeligheter. Hvis vaksiner er din kampsak så gjør jobben med å finne ut alt du kan både for og imot. Brenner du for kosthold, så vil jeg bare si inkluder dine faktiske egne erfaringer med matsammensetningene du inntar, og la det bli veiledende for deg. Ikke bare følg tidens trend, som tilsier en diett, ett svar.
Vi blir dumme når vi lar oss fange i enten-eller- kampene. Våre kropper, følelser og sinn reagerer veldig forståelig med å bli handlingslammete i slike polariserende kriger. Det er fordi vi taper uansett.
En forenkling kan være å si at en åpen, realistisk positiv holdning, som ser flere sider av en sak kan inkludere det negative. Mens et lukket, negativt syn ekskluderer alt annet enn seg selv. Se bredspektret på verdens vanskeligheter, mens du balanserer deg selv med indre praksis (og det krever daglig øvelse) av fred, ro og stillhet. Buddhistene vet godt fra årtusen lang erfaring, at jo lenger ned du stikker dine røtter i tilstedeværelse, jo lenger inn du stabiliserer din evne til kjærlighet & fred – ubetinget, jo mer kraftfullt og lengre ut kan du nå med dine bidrag i vår vanskelige tid.
Ønsker du å trene på å din evne til å holde og romme motsetninger, så ta kontakt for en konsultasjon.
Les flere blogger på christineschjetlein.no