Close
When you regain a sense of your life as journey of discovery, you return to rhythm with yourself. When you take time to travel with reverence, a richer life unfolds before you. Moments of beauty begin to braid your days.

SKJØNNHETEN og udyret

Hvorfor bry oss om vår natur?

“When we experience beauty we feel called”, skriver J. O´Donahue i sin bok “Beauty, The invisible embrace”. Videre sier han: “When we awaken to the call of beauty, we become aware of new ways of being in the world. We were created to be creators.”

I disse tider da reaksjonene i klimakaoset er dommedagsprofetier, streiker og kamp, eller fornektelse, fortielse, og avstandstagen til hele sulamitten – vil jeg hente frem en perle fra glemselen. Vår motivasjon for å bry oss om planeten, utover all fornuft og det overlevelse tilsier vi må - er noe uhåndgripelig og fintfølende: Skjønnheten berører oss! Det er iboende i oss å ønske å ta vare på det vakre, slik vi beskytter barna våre og pleier våre planter. Det er instinktivt og naturlig å verne om det som er verdifullt for oss, ytre som indre sett.

”Beauty is substance and is never merely as a naive apparition in the vicinity of things… she is not flimsy. The greatest minds from antiquity, the medieval world and of modernity were not simply indulging themselves in their portrait of beauty. They sensed that beauty was the soul of the real.” J.Donahue.

Kan utvidelsen i brystet, når vi overveldes av en soloppgang være essensen i drivkraften til å ville ta vare på trærne og havet? Kan de skjøreste av følelser være kilde til nettopp styrken for å redde vår natur? Skjønnhet sees av de som ønsker å se, de som kan se, og de som er villige til å gjøre seg sårbare ved å åpne seg og ta imot opplevelsen. Det er frigjørende å la seg berøres og utvide hjerterommet. Det gir mening og retning i opphøyet potens. Men, det kan også være truende å stå uten skjold av intellektuell avstand. Realiteten er dog at vi bare innbiller oss at vi kan stenge ute smerten, når det vi holder kjært skjemmes og legges øde.

Det ligger i den norske folkesjelen å glede seg over naturen. Den gir oss sjelefred, om man bruker termen eller ikke. Den optimale turen for mange er når man ikke møter noen, men er all-ene i villmarken. Du har hele fjellet eller skogens ro i fred bare for deg. Det er vår folkekirke mer enn noe bygg med spir å sitte på en holme og nyte utsyn over sjøen. Det er vår helligdom, som vi verner om i nasjonalparker, kjemper for i bymarker og merker av til kyststier over det ganske land. Vi har en kollektiv stolthet i at vi bryr oss så mye om der vi bor. I samme åndedrag kunne man si at vi i like stor grad trenger å verne om verdien av vårt indre liv, for nettopp å kunne ivareta verdien av livet rundt oss.

“The ability to care is the hallmark of the human, the touchstone of morality and the ground of holiness. Without the warmth of care, the world becomes a graveyard. In the kindness of care, the divine comes alive in us.”

”Udyret” er stemmen av fortielse, fornektelse, undertrykking og avstanden, som vi inntar til natur. Som om det er et scenarie ”der ute”, til vår forlystelse eller vårt forbruk (for ikke å si misbruk). ”Udyret ” er vår transetilstand av forvrengt forveksling av hvem vi er i det større bilde – en forkvaklet tro på at vi har en rett til å overstyre og rå over planeten, som om den var vår eiendom, blinde for at den har sine egne premisser for liv. Som psykoterapeut ser jeg stadig klienters overkjøring av seg selv. Men problemet er kollektivt i vår forbruks kultur. ”Udyret” er når vi har glemt at vårt bankende hjerte har samme puls, som alt annet levende på denne kloden. ”Udyret” er når vi har falt ut av rytme med både oss selv og våre medborgere på jorden, og tror vi kan eksistere i hodene våre av tanker alene.Mennesker jeg møter har glemt og gått fra sitt kropps-språk. ”Udyret” er avstengt fra andre i avstand og fornektelse av alt annet. Men, som i eventyret og det mytiske bilde av vår indre kamp og glemsel om hvem vi er, så er det varme der inne et sted. Varme som kan transformere hele vår identitet fra innsiden. Det kommer med oppvåkning til vår reelle plass i verden og med ydmykhet, som er både fornuftig og følsom.

”When you regain a sense of your life as journey of discovery, you return to rhythm with yourself. When you take time to travel with reverence, a richer life unfolds before you. Moments of beauty begin to braid your days.”

Barn må gjennom fasen å lære om godt og vondt som adskilte, og rett og galt som motsetninger. En voksen må modnes til å evne å inkludere begge, lære å navigere gjennom paradokser av at vi kan være utrolig teite og begrensete tanketullinger, og samtidig hjertevarme følelsesmennesker. Vi må lære å tåle oss selv i det verste og det beste. Lære å romme med et vennlig åpent hjerte, lære å styrke vår evne til åpenhet og sårbarhet som voksen. Da får vi godt rotfeste og kan tåle dårlig vær. Et tre slutter ikke å vokse, det lærer å tilpasse seg og transformere værharde vintre eller tørkesomre til nye knopper om igjen og om igjen. Skjeve stammer og krokete grener - deri ligger skjønnheten.

”Beauty offers profound psychological and indeed mystical invitation. The dream of beauty is the self drawn forth to its furthest awakening, where senses and soul are utterly alive and yet in a harmony, brimming with presence.” J. Donahue.

Om du ikke er så opptatt av alle ”klimagreiene” så ta en liten pustepause og kjenn hvordan du faktisk blir pustet, uten noe anstrengelse fra din side. En daglig dose oppmerksomhet innover vil berøre og berolige deg. Litt indre kontakt gir følelsesglimt av skjønnheten i vår eksistens. For det er vår naturlige tilstand å berøres av det vakre, innenfra, som utenfra.

I takknemlighet for all forskning og aktivisters utrettelige klimakamp, trenger vi likevel dypere kunnskap, ikke bare mer. Vi trenger å fordype det vi vet, ta det inn med kropp og sjel så vi blir kloke av erfaring. Vi trenger å la skjønnhet impregnere oss så vi kjenner naturens virkning langt inn i hjerterøttene. Det kan sees som en indre skolering, mens det egentlig er gjenoppdagelse av kontakt helt ned på cellenivå i deg selv med hver plante og mygg.

I media-støyen av klimakaos trenger vi også å kunne være stille nok til å føle vår forbindelse med jorden. Som å tåle å gå i mørke uten lommelykt til øynene ser og du føle-vet hvor du skal gå. Faktisk kunne sentrere seg på innsiden og åpne for den større sammenhengen vi er i, være levende og tilstede. Forstå og føle mer innenfra ditt indre stille rom. Bevisst våkne til virkeligheten, som er langt større enn vårt lille sinn er opptatt av i sitt hverdags strev. Ha med hele seg i tanker og følelser så vi kan tåle å bli intenst berørt av skjønnhet. Slik kan vi transformeres innenfra ut og finne ”indre veiledning” for nødvendige handlinger i verden.

“The imagination is always more loyal to the deeper unity of everything. Imagination is a greater friend of possibility. It always sees beyond the facts and situations to the cluster of possibilities in which each things is shrouded. In a sense, this is what beauty is: possibility that enlarges and delights the heart.”

Nysgjerrig på hva slike holdninger kan tilføre ditt liv og hvordan det kan inspirere deg til å bli bevisst og pro-aktiv i vår tid? Ta kontakt på christine@schjetlein.no