Dyrkingsfilosofier - Samarbeid med hagens vekster

Etter mine få år med egen hage, virker det mer og mer som om jeg er en forvalter, en ivaretaker og tidvis nærmest bare publikum til hagens liv. Ganske likt hvordan vi forholder oss til vårt indre liv. Det krever mye bevisst arbeid, tårer og svette, men når det vokser og gror, føles det som en nådegave, som om vi ikke har gjort noe som helst. Det er et paradoks med så mye innsats som tipper over i følelsen av takknemlighet, som om gudene hadde gjort det hele. Det har de vel strengt også gjort, bare at de heter bakterier og mikroliv i jorden, meitemark, solskinn, regn og faktor X. Med litt hjelp av våre hender som sår, planter og luker fra tid til annen.

Det er utrolig at ut av brun, sort (og lite tiltalende) masse med et mørkt og usynlig liv gror det opp spiselige vekster. Man kan føle seg som de første menneskene som oppdaget at korn kom tilbake året etter der det vokste langs elvebredden. For en oppdagelse at man kunne sanke de små frøene og få naturen til å gjenta prosessen året etter. I en hage lærer vi underveis at hele prosessen avhenger av hvor godt jordsmonn vi har – om det er i vår ytre eller vår indre hage. Det blir ingen endring i tankesett som i utgangspunktet skapte de vanskelige tankene, som Einstein var inne på. Det innebærer å la gamle tanker, som har mistet sin relevans, få lov til å dø og bli til kompost for ny vekst. Slik kan vi, som med ugress, la det få en ny funksjon i komposten, fremfor å la det ta plassen til grønnsakene.

Hagen er ikke en slagmark hvor vi vinner noen kamp mot naturen, slik vi heller ikke klarer å vinne over følelser på innsiden av oss. Det er mer formålstjenlig å stille med vennlighet for de komplekse dynamikkene vi må finne ut av å samarbeide med. Like lite som vi kan slåss mot vær og vind, kan vi slåss mot alt som vil vokse. Men vi kan lære å sortere og nære noen vekster fremfor andre. Grunnleggende dreier det seg om å finne tilliten til naturkreftene og forstyrre minst mulig, for naturen vet best. Lar vi våre indre krefter rase gjennom kroppen, så vet de selv veien ut for å gjenfinne balanse og ro i sinn og følelser. Det er ikke vanlig i vårt samfunn å være ærlig og autentisk, men det kan læres. Vi bygger en viss robusthet når vi frivillig utsetter oss for røffe forhold og er villige til å føle hva det gjør med oss uten å legge oss ned som offer. Planter reiser seg etter uvær; de vet hvordan de skal forholde seg til skiftende forhold. De viser oss, gjennom vanskelige perioder, at det går an å leve videre.

Heldigvis finnes det inspirasjon å hente fra erfarne gartnere som viser hvordan man kan gjøre minst mulig for å få mest mulig ut av jorden. Noen dyrker enkelt med høybed som man ikke graver om hvert år, men fyller på med mer kompost. Biodynamisk dyrking forholder seg til større krefter i universet og følger blant annet månens faser som understøtter planters vekst. Permakultur-tankegangen forholder seg ikke bare til lokalt jordsmonn, men skaper etterligninger av hvordan planter ville ha vokst i naturen, som styrker alle fra trær i høyden til urter lavt nede på bakken. Med oppmerksomhet på slik «grønn» tankegang skaper vi ikke bare beredskapshager, men livsberedskap for oss som hagen. Vi inkluderer premissene som råder i naturen med de tilsvarende inni oss. Da tilpasser vi oss i samspill med naturkreftene. Det er å skape trygghet, trivsel og tilfredshet for alle involverte. Det er å ta hensyn til naturens egen «vilje» og observere hva den gjør når den får råderett. Det blir til beste for planeten og dermed også for oss. Det er en krevende balansegang, men slik vi har fart frem og rasert mye av vår planet i arroganse og grådighet, har helt tydelig ikke fungert. Vi må omfavne å se livet som er på innsiden av oss, som på utsiden, og forholde oss med realisme og vennlighet. I en mer åpen, lærevillig utveksling med vår egen hage, eller krukker på en veranda, kan vi gjenskape mer balanse som gir helse til kropp og sinn.