Vi flyter i strømmer av falskhet på sosiale medier, og merker ikke engang hvordan vi forsurer oss selv med selvbedrag og indre forræderi. Vår menneskelighet og vårt emosjonelle mangfold fotoshopes ut, og spørsmålet er hva denne kunstige selvportreringen gjør med oss. Individual terapi bidrar til å gjenfinne deg selv.

Å vokte oss vel for å gjøre oss til løgnere...

Føler du (som meg) en underlig nedstemthet sige inn over deg mens du leser sosiale medier (dvs skråler nedover med 5-10 sekunders oppmerksomhet per post)? Ikke det at du sånn direkte sammenligner deg, men du verden så mye flott og fint andre holder på med, og så mange ( ser det ut til å være), som får til så mye ! Egentlig er det både oppmuntrende og inspirerende, men….. underlig nok etterlater det en tomhet et sted i brystet, som får det til å synke litt tungt ned mot magen. Jeg reiser meg etter morgens kaffekopp og tar fatt på dagen litt nedslått, på defensiven, og lurer på hva f… som skjedde med morgenstunder, som hadde gull i munnen?

”Kommer til kort, verdiløs i denne verden, er for liten, er for dårlig, når aldri opp og ut som de andre, greier ikke, og vil ikke denne karusellen….”, spinner i tankene i sinnets bakrom – en ugrei tanketilstand å starte arbeidsdagen med.

Det er en egen verden der inne i FB boblen (egentlig der ute, i det grenseløse digitale hvor ingen regler gjelder), som snurrer rundt seg selv. Du kan ikke gripe dette, som ikke går noe steder. Flyktig, fjernt og forgjengelig i et usynlig luftrom. Får jeg ikke med meg dagens feed så gjør det ikke noe. Flommen av innspill er ubegrenset, lys og fargerik, fylt av liksom-action, bolet opp med spreke ord. Og, når jeg lukker Mac´n er det som å til klappe til en flue man aldri treffer.

En oppegående ung venninde med hardt tilvunnet ærlighet innrømmer at hun gjenkjenner bedrageren i seg når hun sitter og skal formulere seg ”der inne”. Hun merker bare sånn akkurat passe med selvsensur av fraseringer, som kan virke ugunstig. Ord som blir for direkte, utsagn som blir for sårbare kan fort bli utleverende. Man har da et image å vedlikeholde ! Ved å være mye der inne kan hun kjenne hvordan sensuren sikkert og ubemerket skaper denne ekstra personen - sterk og klar i slående, skarpe kommentarer, og selvfølgelig med spenstig sexy og humoristisk vri. Akkurat det er det algoritmene til FB blitt omstrukturert til å fange opp og fronte. Ingen nyanser, bare bastante billig-utsagn (som man slipper å følge opp i virkelighetens verden) – for vi har jo alle rett til våre meninger.

Hva er dette menneskebilde vi skaper av oss selv og hva gjør det med oss på innsiden? Avstanden mellom bildene vi sender ut og virkeligheten kan være så stor den bare vil - ingen sjekker. Og, som undersøkelser og forskning viser så bare øker den. ”Fake news” er ”old news” i den digitale verden. Det er ikke bare litt jukseri. Vi flyter i strømmer av falskhet og merker ikke engang hvordan vi forsures, mister oksygen, blir misfargete og stadig må fylle på med mer…. forurensning. En form for indre forræderi?

Selvfølgelig prøver mange å være sannferdig, anstendige og normalt hensynsfulle ihht alminnelig sosiale koder. Men, gode intensjoner leder et visst sted… Det er likevel ”godsidene” vi viser, det vi fikser, det vi har ”overvunnet”. Indirekte viser vi vår ”styrke” gjennom å kunne våge å vise offentlig det leie og vonde vi har vært gjennom og hvordan vi ( selvfølgelig) har seiret, ( ellers ville vi jo ikke vist det frem). Og, så får vi styrket vårt image enda mer. En ubehagelig følelse av bløff kan underhånden komme til å innhente oss, selvom det er sant det vi skriver.

Jeg har ikke løsningen, de sosiale mediene er bare avspeiling av det vi også gjør ellers, bare her i forsterket form. ”Du har det bra?”, spør folk, og du tvinges til å svare ”Helt fint”, fordi spørsmålet ikke er et spørsmål, men en formalisert unngåelse av å faktisk spørre hvordan folk har det og gi rom for reelle svar.

Den bondefangeren, som kommer frem i oss alle er som en action film projesert på filmlerret. Går du tett inntil lerretet og prøver å ta tak i alle bildene, som farer fargerikt forbi, så støter du på et tykk, blankt stoff - et forheng. Det er ingenting der, bare bilder i luften. Der vi står - er faktisk bak det tykke forhenget, som skjuler vår nakenhet, og skjermer oss (håper vi) for kulden vi kjenner i vår ensomhet…

Vi må vokte oss vel – et gammelt uttrykk, som har tilstrekkelig tyngde og alvor i seg til å skremme. Sosial medier er IKKE stedet for genuin mellommenneskelig kontakt. Det er vårt felles teater og filmsett hvor vi iscenesetter oss selv. Vi er jo ikke dumme, så de fleste av oss utleverer ikke vår skjørhet. Men, hvem er vi uten vår sårbarhet, uten vår tvil og usikkerhet, uten alt det vi ikke kan og ikke vet, uten våre såkalte” svake sider” – i det hele tatt uten vårt emosjonelle mangfold? Vi streber vi etter å være et konstant solskinn uten forstyrrende (u)vær – og i disse tider ser vi globalt hva det gjør med planeten vår…. Det tilsvarende skjer for oss i våre mikrounivers. Uten vår litt skjeve sammensatthet på godt og vondt er vi umenneskelige. Sosiale medier vil fortsette, men vær forsiktig med hvor mye du er inni boblene. Sosial medier gjør oss til løgnere.

Eller hvis jeg ikke er like hardtslående vil jeg si dette er vår tids form for historiefortelling. Ikke lenger tegnet i sanden, fortalt innen slekten rundt bålet i hulen vår, og gjenfortalt i generasjoner, men instant til tilfeldige forbipasserende i flyktige digitale og innbilte ”møter”. Det gjelder bare å huske at det er fortellinger - ikke virkeligheten.

Verdt å lese, en av veldig mange artikler om studier av virkningene av sosial medier.

Nysgjerrig på å utforske dette temaet i ditt liv? Ta kontakt for en konsultasjon.