Det er ikke galt å feile
Av og til må vi innrømme at vi er for selvopptatte og feige, når vi ikke takler å erkjenne at vi har feilet (kanskje opptil flere ganger), ikke er villige til å lære av det, eller ta ansvar. Men, mest tror jeg de fleste gangene bare at vi bommer, vi faller, vi misforstår, vi har en dårlig dag.... og gjør feil. Er det så ille da?
Å feile er det ikke bare veldig vanlig, men nødvendig del av vår menneskelig natur. Det er en klisjee at vi lærer av våre feil, og sant, vel og merke hvis vi velger å ville lære. Mestring kommer med å vite hvordan du skal takle at du feiler, for det er ikke til å unngå at vi feiler. Hvordan skulle vi klare å lære oss noe nytt om vi ikke gir raust med tålmodighet for at vi ikke får det til før etter mye øvelse? Å feile er del av voksen vekst, du vil faktisk ikke gå glipp av de erfaringene som bringer med seg ny vekst etter at du har falt. Ny forståelse innebærer at gamle tanker, begrenset forståelse etterhvert går ut på dato, og må falle – så vi kan lære forskjellige måter å reise oss på igjen.
Men, behagelig er det ikke å miste ansikt, bli tatt (eller ta deg selv i løgn), eller komme til kort i en arbeidsoppgave, så vi prøver (forgjeves) å skjule våre feil. I lengden funker det ikke. «Ønske det uvelkomne velkommen», kaller buddhist nonnen og forfatteren Pema Chödrön det. Hun skriver om å trene opp vår evne til tåle den rå, sårbarheten i det å feile. Akseptere fasen hvor vi tar inn over oss våre feil, tåle ubehaget, og ofte skikkelig vonde følelser. Det krever våkenhet å innse at man har feilet, og det fordrer tålmodighet, motet til å tåle, å bli avkledd, og stå uten forsvar.
Å feile kan sees som en periode med oppdagelser og utvikling av hvem du er. De ydmykende glippene vi alle begår mange eller noen få av, er i realiteten muligheter til å trå over terskelen til dypere selvinnsikt. En kroppslig forståelse av at du er menneskelig, og velkommen i klubben blant resten av oss. Oppdagelsene av dine såkalte skyggesider gjør deg til et helt menneske. Nøkkelen ligger i hvordan du forholder deg til disse innsiktene. Trekker du deg selv ned i selvmedlidenhet og unna folk, skylder du på andre og kamuflerer deg bak løgner? Eller, tar du det som mulighet til å vikle deg ut av smålighet og stå for den du er? Utvikling av ditt selv er på godt og vondt.
Å feile er kompost for fruktbar jord hvor ny innsikt og selvforståelse vokser frem. Sett slik vil man vel ikke gå glipp av at gamle holdninger og tankesett, feil og fanteri naturlig dør hen? «Feil» gir de kraftigste livslæringene, for vi ville ikke søkt så sterkt ubehag frivillig. Det krever vår voksenhet å tåle oss selv, ha mye varme og vennlighet for at vi er svært så feilbarlige. Det blir i en slik synsvinkel viktig å lære seg å feile – faktisk frivillig. Slik min bestefar i all enkelhet insisterte på at det første jeg måtte lære av skigåing, som ny i Norge som 13 åring, var å falle. En begynner metode er å trene på å tåle å dumme seg ut, og lære seg å le av seg selv.
Å skylde på andre er en av de vanligste måtene å prøve komme seg unna den gufne følelsen av å gjøre feil. Den andre er å tenke om seg selv at man er både dum og utilstrekkelig, i verste fall at det er noe forferdelig galt med deg. En vei gjennom uføret er å stoppe opp og spørre seg hva, som faktisk er på gang når du angivelig feiler. Det gir mulighet å omtolke den reelle situasjonen. Faktisk bli mer objektiv, ta en realitetsorientering, se situasjonen også utenfra (ikke bare fra inni eget hode).
Å feile kan langt mer hensiktsmessig omdefineres til at man bommer. Har du bommet kan du prøve igjen. Bomme litt bedre, kanskje øve på å bomme helt frivillig (såsant du ikke skader deg selv eller andre). Sammenligninger vi med hvordan vi lærer språk, lærer å gå på ski , tegne, eller være sosialt våkne så mestrer vi ikke før vi har vært gjennom et bredt register av bommerter.
Noen ganger kan det være vanskelig å vite om dine feil virkelig er feil, eller om det er noe som skifter inni deg psykologisk eller sjelelig, og at den nye livsretningen ennå ikke er klar. Mange gjennomlever emosjonelle dilemmaer før valg blir tatt, som før en skilsmisse. Å si opp en trygg (men kjedelig, lite givende) jobb uten en ny i sikte kan føles forferdelig feil. Enda alt kan virke helt riktig, så er det noe som ikke stemmer innenfra. Det å trå bortenfor det vante er utenfor komfortsonen, og det vil alltid føles ubehagelig. Det er som å hoppe fra 10 meter´n. Det kan føles helt koko, inntil man har våget, «overlevet», og blitt en erfaring rikere.
Å kverne på gammel selvfordømmelse leder til de samme gamle konklusjonene. Men, nysgjerrighet og en smule utvidelse av perspektiv på hva som faktisk skjer indre og ytre sett, skaper bevegelse i sinnet. Faren er nettopp at når vi tenker at vi feiler så hekter vi på skammen og vi stenger oss selv inne i selvpåført (om enn bare delvis bevisst) straff.
En tilnærming kan være følgende tre trinn :
- Erkjenne at man har bommet, både første andre og kanskje en tredje gang. Innrømme det for deg selv. Da begynner det gjerne å demre at man gjentar seg selv. Det kan bli åpningen til å ta ansvar.
- Ansvar er å svare på, aksepterer og ta inn på dine egne reaksjoner og følelser. Når man tråkker i salaten eller verre... velter det mye grums opp rundt selvinnsikten. Da å våge å være nysgjerrig, ha vennlighet for seg selv, og prøve å se hva mer som kanskje er på gang bak av dine feilsteg er selve åpningen. Med villighet til å lære, og øvelse, blir det mulig å stå i deg selv.
- Endre adferd kommer, som naturlig følge en av slik prosess, ikke påtvunget av ytre moral, men født av indre etikk.
“My mistakes are my life” skal Samuel Beckett ha sagt. Det gir en god ydmyk varme i forhold til vår menneskelighet.
Ønsker du å trene på å din evne til å holde og romme dine feil, så ta kontakt for en konsultasjon.
Les flere blogger på christineschjetlein.no