Fra ugreie til uanstrengt

Uforvarende unngår vi å ville vite. Vi skaper selv uuuutrolig mye ugreie, liiiiidelse faktisk med mye ekstra vondter på innsiden fysisk og psykisk, når vi ikke vil møte smerte. Og, særlig når vi tvertimot gjør direkte motstand.

Både kropp, sinn og psyke har rikholdige reportoar av signaler og symptomer for å gjøre oss oppmerksomme på at noe er på gang. Lytter vi? Oftest ikke… Når de beste signalene er non-verbale så forutsetter det en viss peiling på kroppsspråk, kontakt med egne følelser og rimelig evne til å skille fakta fra fiksjon. Så jeg sier ikke at det er lett, men i utgangspunktet er det enkelt.

Når det knyter seg i magen, eller det melder seg et trykk over brystet, når nakken stivner eller du merker du i grunnen tenker negativt om alt – ja så er det noen av de mange tegnene å være oppmerksom på. Noe er ikke som det skal være. Noe ber om din oppmerksomhet så du kan deale med det.

Det er nok ikke alltid virkeligheten vi kan endre, som at en eksamen faktisk er skummel og karakteren er avgjørende for videre fremdrift i utdannelsen. Det å skulle avslutte en parrelasjon, eller takle sannheten om utroskap. Slikt vil aldri være greit, men å utsette det, late som det ikke skjer, fornekte og fortrenge de faktiske forhold – det gjør det adskillig verre. Og, fordi man ikke vil vite av det så er man særdeles dårlig forberedt på å takle det.

Når vi støter vekk smerte med motstand blir vi ofre for våre egne livshemmende holdninger og historieproduksjon, som gjerne fratar oss ansvar. Vi vet at smerte er uunngåelig og de fleste har erfart at når vi vier den oppmerksomhet kjennes det sterkere dvs. verre. Dette er punktet hvor mange gir opp og tyr til undertrykkelse isteden.

Den gode nyheten er at det går an lære hvordan møte slik ugreie dvs. smerte. Mindfulness (på godt norsk – nærværende tilstedeværelse) fungerer ikke bare som en port inn til fred og ro, men er også et verktøy for å møte ugreie vanskeligheter. Det som er annerledes med denne måten er at vi kommer fra et sted inni oss, som er rimelig stabilt og har en smak av ro. Er man ”hjemme” i seg selv så kan man slippe inn smerten, ha rom for å ta den imot, møte den, la den slippe gjennom, slippe ut, og slippe taket i historien du forteller deg selv. Mindfulness har mange nivåer ved seg, og uansett krever det praksis.

Her er noen tips på veien:

*Bruk litt tid på å kjenne egen pust (som den er i utgangspunktet) og tillate pusterytmen å roe seg.

*Fornem sanselige, fysiske symptomer og pust med dem. Ved å vie det fysiske oppmerksomhet roer du ”dyret” / nervesystemet i deg, og du plukker opp informasjon om hva som er på gang.

*Vær oppmerksom på og sjekk din holdning til smerten. Legg merke til om du ikke vil vite av den, vil ha den vekk, eller hvertfall ikke vil gi den noe plass.

*Prøv å relater til den, ta du den imot som en vanskelig venn, tillat den å finnes der den nå engang er på besøk på innsiden hos deg.

*Oppdager du at du er reaktiv i motstand spør deg selv om det går an å la smerten være som den er, og erfare at det går an å holde ut, pustende oppmerksomt, og overleve med smerten.

*Pust den inn, gjennom kroppen (hvor du kjenner den), pust den godt ut og slipp taket i historien du forteller deg selv om den. Legg merke til hvordan din opplevelse av smerten endrer seg!

*Som rier eller som bølger vil smerten kunne stige og falle, når vi tillater den sin naturlige utfoldelse.

*Som alle bølger, gode eller vonde, har den sin naturlige levetid og når den ikke blir hindret så vil den legge seg og dø ut.

*Hank inn ressurser du har, som finnes i deg selv om du gjennomgår en ugrei periode. Veksle mellom å våge å kjenne det som er ugreit, og å kjenne at du har din humor, et godt forhold til din familie, et ordtak som hjelper deg som et mantra, eller en tur du kan gå som alltid gjør deg godt. Denne vekslingen mellom smerte og dine ressurser minner deg om realismen i det store bildet. Livet er på vondt og godt.

*Det betyr ikke at du fikser smerten over et relasjonsbrudd, dødsfall eller oppsigelse fra en jobb du trivdes i, med noen minutter pustende med tilstedeværelse. Men, det betyr at du i passelige doser, bølge for bølge, fase for fase, kan være med deg selv – kropp, sinn og psyke i sorgens / smertens prosess. Gradvis vil det ugreie av seg selv finne fred og smertesårene kan begynne å gro.

* Med nærværende tilstedeværelse har du noe å møte smerten med, og det er mulig å føle litt ro mens det pågår. Inn i ditt indre rom kan du invitere en holdning av vennlig varme (helt utbetinget) for deg selv. I Buddhismen kalt maitri / loving-kindness.

*I sin essens har denne vennligheten en enkelhet, en letthet ved seg, noe uanstrengt fordi den er ubetinget. Dette er livskunst, og det tar tid å øve på sånt. Men, kanskje det hjelper å huske at vi er svært så feilbarlige og sårbare (det er også våre partnere), at vi ikke klarer alt i livet, og ikke minst at det faktisk finnes ganske mange X og Yer, som vi ikke rår over i Livet. Ofte kan vi ikke noe for at ting baller på seg og blir ugreit. Det vi til gjengjeld kan gjør noe med er hvordan vi forholder oss til det ugreie. Vi kan trene på å finne en mer flytende, noe mer motstandsløs holdning av uanstrengthet med Livets bølgedaler.

Kan jeg bidra med å lære deg mer om dette og være din følgesvenn på veien, så ta kontakt for timer.