Vi trenger å være i forbindelser med mennesker, i nåtid, ansikt til ansikt. Mening skapes i forbindelser. Der samtalen flyter ikke bare i ord, men i alt som hører kroppsspråket til. Det er vår helt naturlige bio-feedback. Jeg tilbyr ”Real-time” treff.

Kontakt

En kaffe med en venninne varmet meg opp en av de første kalde dagene i året, hvor det å forbli inne tett ved peisen egentlig var mitt eneste instinkt.

Slike mørke dager ratler tankene avgårde på rustne trikkespor, som alle leder til kjente endestasjoner i omtrent samme nabolag – noe grumsete, svakt depressivt. Forsøk på vriste meg ut av innviklingen i eget tankeskvalder stopper oftest i frontkollisjon med ”hva-er-vitsen”…. Ingen nyttårsforsetter om å ”skulle” eller ”måtte” fikk meg ut av ullteppet i sofaen.

Men, altså en avtale til venninne-kaffe fikk meg ut i vinteren. Det bet i kinnene og kuldegrader hadde tvunget meg til å polstre meg med ubehagelig mange lag klær. En dobbel americano med litt varm melk spredte seg sakte, og nådde etterhvert opp i pannen. Jeg lyttet og kom med innspill til henne, og vi klaget i kor over livets utfordringer – dvs egentlig bare våre alminnelige hverdager. Jeg fremmet min sutring med retoriske svar jeg ga meg selv om at det ikke engang er forsøket verdt å si noe engasjerende på Facebook, (som stortsett deprimerer meg og etterlater meg tom og kuet etter skråling nedover i 10 min). Hvordan skal man (jeg mener jeg) kunne si noe som helst av verdi – uten å klaske rundt med klisjeer??? Jeg merket meg at jeg satt å stirret i bordet, og ikke inn i øynene, som var der og ventet.

Jeg hevet hodet. Kontakt. Hvile. Tillit. Varme. Ansiktet til en jeg Kjenner og er Glad i. Tålmodighet. Genuin Lytting. Villighet til å Være der for og med meg ( uten vurderinger eller fordømmelser). Interesse, til og med Nysgjerrighet (på tross av hvor udugelig jeg følte meg). Et ”Rom” å være sammen i, med Romslighet & Raushet.

I teknologiens fantastiske muligheter med Skype og What´s app, Facebook, Twitter, SnapChat og dess like, får vi ikke denne livsnødvendige meningen som ligger i det faktiske møtet. Mening lever i kontakten mellom oss. Den oppstår i følelsen av forbindelse. Den er ferskvare. Den bor i mangfoldet av emosjoner som skyller gjennom oss mens vi utveksler. Kontakt er det som gir mening til klisjeene vi alle tyr til. Ordene i bevegelse ( i energien) mellom oss forvandles underveis av vår intensjon, vårt genuine ønske om å nå den andre, vår inderlighet, vår velvillighet.( Og, noen ganger med motsatte og vonde emosjoner). Vår utstråling er det som folder ut mening av enkle teite ord, som har vært sagt utallige ganger før av alle andre ( og særlig kloke mennesker), men som i øyeblikket mellom oss puster og påvirker. ”Kontekst”, er det multi-akademikeren Gregory Bateson insisterte på gir mening til ”teksten”. Lenge etter min studietids begeistring for hans tanker forstår jeg mer av hva det innebærer. Uten kontekst, en setting, en sammenheng, er det ingen mening i det som sies. Mening skapes i forbindelser ( også den man får inni seg når man leser tekst som berører). Og, for egen regning føyer jeg til at bare med reeell, følelsesmessig kontakt forvandler klisjeer til ekte kommunikasjon. Det vi sier henger sammen med kroppene, følelsene, stedene vi er – det er helheten som gir liv til ordene.

Ps. Paradokset er at jeg skriver dette på Facebook og i Bloggen på nettsiden min. Men, jeg vet jeg kjenner mange av de jeg her er venner med.

Ta gjerne kontakt for en ”real life” treff eller time.