Hvordan takle følelsen av utilstrekkelighet og at man ikke klarer leve opp til alles forventninger? I forbedringsindustrien jager vi etter å være den beste utgaven av seg selv. La oss heller se ”alle har et medfødt menneskeverd man ikke skal tulle med”.

Menneskelig feilvare er godt nok

Jeg liker så godt uttrykket ”det hellige alminnelige mennesket”. Det er en bønn verdig (uten at man trenger være kirkekristelig eller følge noe annet dogme). ”Alle har et medfødt menneskeverd man ikke skal tulle med,” sa Per Fugelli. I disse tider med doktoren på kinofilm lar jeg meg inspirere av mannen, som etter prøving og feiling ble klok på sine voksne dager.

Slikt er godt å ta til seg når man føler seg bakpå. Selv var jeg tidligere intens på å gjøre mitt ytterste hele tiden. Mens nå, på skikkelig trege vinterdager godtar jeg å gjøre et minimum, som må gjøres. Jeg har sett på denne latskapen, som et særdeles dårlig trekk ved meg selv. Men, når selvinnsikten stikker litt dypere ser jeg at det har en utilsiktet god virkning av å gi mer rom for andre, når ikke jeg fyller opp alles behov (etterspurt eller ikke), og folk faktisk får tilbake ansvaret for eget liv jeg urettmessig tar på meg.

Som tidligere toppidrettsutøver og dessuten prestedatter så har jeg kanskje en dobbel dose driv, som førte meg på søken inn i selvutviklings verden. Det som i dag kalles ”forbedringsindustrien” av akademikere, som analyserer det hele utenfra. Det er et kappløp om å bli ”den beste utgaven av seg selv”. Målet er å ”Låse opp ditt potensiale, bli den du er, finne din indre kraft, avdekke gudinnen i deg, med 12 nøkler til spirituell oppvåkning eller 5 regler for suksess” (å finne sin indre gud for øvrig, hvis du er en mann, er ikke like stuerent, ennå). Slagordene er storslåtte i markedsføringen og ligner til forveksling på reklame for at jeg ”fortjener det”. Ordene som engang forførte meg lyder nå tilgjorte og hule. Jeg synes kritikerne faktisk delvis har fått rett – mange blir forbrukere av selvopptatthet, ikledd fagre vendinger om spiritualitet, med intense opplevelser på kurs (kalles ”retreat”), langt unna den traurige virkeligheten. Men, kritikerne har bare delvis rett…

Siden jeg sitter i glasshuset føler jeg en viss rett til å uttale meg. Etter drøye 30 år i selvutviklingsfeltet etterspør jeg hva den vedvarende virkningen er av alle våre workshops og kursing i ”det indre” (et stammebegrep for følelsesliv, sjelsliv og i praksis alle tankene våre) ? For egen del erfarer jeg at det jeg har igjen av lære, blir enklere og enklere…. (Merk at det har vært myyyye innlæring over maaange år, fra det jeg i dag ser som eventyr om inner-life, ubalansert ensidig fokus på kraft og eget uttrykk, til livsfjerne religionshistoriske universitetsstudier). Til min overraskelse smaker jeg i små stunder noe, som sannsynligvis ligner på ydmykhet? Å faktisk leve sin lære er driiiit vanskelig mye av tiden. Å prøve å ikke tråkke over grenser, respektere folks integritet mens man gir ærlig feedback i terapisesjoner, og ikke minst det å faktisk leve det gode liv jeg professerer. Ikke lett. Enkelt i sin ”essens” (for øvrig et mye brukt kode ord i businessen), men ikke lett…

”Prestasjon er bra, men du må være din egen målestokk og unngå overdoser”, sa Per Fugelli. Jeg selv minst av alle trodde jeg skulle komme til litt mer ro, og finne evne til å romme min utilstrekkelighet. Faktisk favne mine feil. Jeg har aldri vært god på å skamme meg, har i grunnen hatt det greit med å innrømme skyld når den var min, og si ifra når noe skrapte feil vei på sannheten. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle komme til et sted i livet hvor jeg ser at å feile er viktig, det fyller en funksjon. Uten feil, og eierskap av dem, blir vi endimensjonale pappfigurer, kun egnet til lykke-postinger på Facebook. Vi lever ved siden av oss selv, ikke i virkeligheten. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle komme til å innse at det å uforvarende strebe etter overdoser ikke er bra, heller ikke innen selvutvikling. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle sitte igjen med så lite lære etter så mange år og fortsatt måtte ta dag for dag i livet. Jack Kornfield hjelper meg i sin bok ”After the ecstasy, the laundry”, dvs hverdagen med å ”bære vann og bære ved”, som det heter i buddhistisk tradisjon. Det er flest hverdager i livet. Det er der vi eventuelt lever det vi har utviklet i oss selv, sånt kan det bli uanstrengt flyt av.

”Menneske er født feilvare. Det er godt nok”, sa Per Fuggeli. Jeg er nå enig – endelig.

Nysgjerrig på å utforske dette videre? Ta gjerne kontakt for en time!